Praksis

Da var det vel endelig på tide med litt oppdatering her. Blogghumøret har liksom latt vente på seg, men nå kjenner jeg at inspirasjonen har komt litt iallefall....

Jeg har komt meg til rette her i Lima og har startet i praksisen. Ting har vel blitt litt annerledes enn jeg tenkte det kom til å bli. Samtidig så visste jeg veldig lite om hva jeg kunne forvente meg, siden jeg ikke visste så mye om praksisstedet på forhånd;)

Det jeg gjør nå er at jeg jobber i INABIF (som er statlig), i deres program Educadores de Calle, som jobber med barn som enten jobber, bor eller henger på gata, eller alt på en gang. Jeg er på et senter som INABIF har i distriktet Villa Maria del Triunfo. Det er et stort og fattig distrikt, som mange er her i Lima, og med mange sosiale problem. Her jobber vi med barn som jobber på gata. Senteret ligger rett ved et marked, så det er masse barn som hjelper foreldrene sine å selge det de måtte selge (mat, grønnsaker, klær, alt mulig), eller de springer rundt selv og selger karameller, drops, tyggis. Men programmet Educadores de Calle har dette senteret som barna kan komme til på ettermiddagen, i stedet for å henge rundt på markedet hele dagen fordi det ikke er noen hjemme der de bor eller de må selge ting for å tjene penger. De kommer til oss på senteret, får litt mat, vi hjelper de med leksene, og etterpå gjør vi noen aktiviteter av ulike slag.

De fleste av barna som nå kommer regelmessig jobber ikke noe særlig lenger. Kanskje litt, og noen jobber lørdag og søndag. For educadoren som jeg jobber med, Flor, veldig hyggelig dame, hun har fått god kontakt med både barna og foreldrene deres, og fått de til å forstå at barna burde få lov til å bruke tid på skolen, gjøre aktiviteter som de liker og er utviklende, rett og slett få lov å være barn og slippe å begynne å jobbe i en alder av feks 8 år. De er så utrolig herlige unger. Så tillitsfulle og åpne og søte og smilende og nysgjerrige. Skulle ikke tro at noen av dem kom fra en familie preget av problemer og fattigdom....

Men jeg tror at for mange kan det være lett å tenke at barn som kommer fra en fattig familie, som sliter med å få ting til å gå rundt, de jobber nesten hele dagen året rundt, og likevel klarer de seg bare akkurat (eller akkurat ikke), hva er da galt i at barna hjelper til med å selge litt tyggis på gata? De bidrar jo til familieøkonomien. Kanskje kan familien klare seg litt bedre med de ekstra småpengene de tjener. Men det mange foreldre og vi andre også, ikke tenker på er at ved å sende ungene sine ut på gata sånn så blir de utsatt for mange farer. Lima er en kjeeempestor by med mye kriminalitet, og mange slemme folk som utnytter seg av sånne små som løper rundt for å tjene litt ekstra penger. Små og uskyldige, uvitende om alle farene der ute. Men foreldrene burde vite det. Og når jeg tenker meg om så er det jo egentlig ganske rart at de bare kan sende ungene sine ut på gata også har de selv ingen kontroll over de, de vet ikke engang hvor de er ofte. Jeg har ikke noe særlig erfaring med det å være forelder selv, men jeg forestiller meg at alle foreldrene vil vite hvor barna sine er? Spesielt når de er så små som 7-8 år...

Jeg blir kvalm når jeg hører disse historiene om alle mødrene som tar med seg ungene sine til Miraflores (rikmannsstrøket), setter seg i parken der, og sender ungene sine avgårde for å tigge penger, mat eller selge tyggis, karameller etc. Og hvis noen gir barna mat, så tar de med maten til moren sin, også spiser hun den i stedet for barnet som har tigga den til seg. Kvalmt!!! Og samme med pengene, de går stort sett til foreldrene, og i mange familier bruker fedrene pengene på øl eller spiller de bort på casinoer (som fins overalt her). Jeg klarer ikke å forstå hvordan det er å være fattig og ikke kunne forsørge seg og sin familie, jeg tror det er kjempevanskelig og fortvilende. Så det er kanskje ikke så rart at mange av pengene går til øl og pengespill. Men det er ingen unnskyldning for å utsette barna sine for fare eller å tvinge de til å arbeide for å hjelpe til. Som min kjære arbeidskollega sa så fint: det er ikke barna selv som har bedt om å bli født, det er foreldrene som har gjort slik at de kom hit (det hørtes litt bedre ut på spansk må jeg si:p), og da må foreldrene prøve å sørge for at de har det bra og får et verdig liv.

Det er den evige onde sirkelen. Om foreldrene dine er fattige, hvordan skal du da unngå å bli fattig selv? Jo, en nøkkel er jo utdanning da. Så det er jo det mange av våre søte små barn og deres foreldre har forstått heldigvis. Når de slipper å jobbe har de mer tid til skole og utdannelsen sin, og de får lov å være barn og slippe så mye ansvar i ung alder. Me like!!!

Så da vet dere litt mer om hva jeg jobber med her nede da...og mine tanker rundt temaet:p Jeg syns det er et kjempespennende tema og gleder meg til å lære enda mer om det, og bli enda bedre kjent med de skjønne barna:) Jeg føler meg priviligert som får lov å være sammen med de, og gi de litt av all den oppmerksomheten og oppmuntringa hver og en av de fortjener!!

No al trabajo infantil!!!!!