Cuidado, que mi corazón esta colgando en tus manos

Noen bilder fra Iquitos

Plaza de Armas

Byens fremkomstmiddel: mototaxi, og det fins maaange av de

Capoeira på boulevarden

.................

<3

En liten historie...

Da er jeg på vei til Iquitos, og mens jeg venter på flyet nyter jeg en kaffe på starbucks og gratis (ustabilt) internett! Gleder meg masse til å nyte litt varme og den herlige atmosfæren i Iquitos. Dette blir min tredje tur dit, og forhåpentligvis ikke den siste:)

I Iquitos skal jeg jobbe med det samme som jeg har gjort her i Lima, men litt annerledes blir det nok. Folkene og problemene er forskjellige, og jeg gleder meg til å lære mer om gatearbeidet som INABIF gjør her i Peru. Jeg har lært mye interessant hittil, og føler jeg har fått kjennskap til en del av problematikken med barn som jobber på gata.

Hver lørdag går det et program på tven her som heter Fuego Cruzado, som omhandler folk i ekstreme livssituasjoner. De får en artist, eller en annen kjent person i Peru til å bo med en familie eller en person som lever i ekstrem fattigdom, for at de og resten av Peru skal få se hvordan de lever.

Forrige helg handla det om en jente som bor i Villa el Salvador her i Lima. Hun er 9 år, har en liten søster på 5 år og moren hennes er syk og kan derfor ikke jobbe så mye, iallefall ikke ha en fast jobb. Moren ble voldtatt når hun var ca 18 år, og ble tvunget av familien sin til å gifte seg med denne mannen som voldtok henne. Utrolig men sant... Dette resulterte i et grusomt liv for denne dama, med mye mishandling og flere voldtekter, og hun fikk enda en liten jente. Til slutt klarte hun å rømme fra mannen sin, så nå lever hun i et lite hus sammen med sine to døtre. De har ikke vann, bare strøm, og alle sover sammen i en liten seng. Siden moren er syk og ikke kan jobbe bestemte denne 9 år gamle jenta seg for at hun måtte prøve å tjene penger til mat i familien. Hun begynte derfor å selge tyggis, karameller, sjokolade etc på gata. Hun står opp kl 6, går på skolen, drar hjem og gjør litt lekser før hun går ut på gata for å selge. Rundt midnatt, eller når hun har solgt alt hun må selge for å ha nok penger til litt mat, går hun den lange veien hjem og sover et par timer før det er skole igjen. Høres det hardt ut eller hva??

Denne jenta fikk altså selskap av en peruansk artist, Maricarmen, skikkelig koselig og sympatisk dame. I noen dager dro hun ut sammen med denne jenta og fikk oppleve hvor vanskelig, og ikke minst hvor farlig det er for en så liten jente å springe rundt på gata sent på natta. De fikk tjent masse ekstra penger, siden alle kjente igjen Maricarmen, og fikk dermed masse ekstra penger til å kjøpe medisin til moren!:)

Programmet er også sånn at de får bedrifter, butikker etc til å hjelpe familien, litt sånn som extreme makeover, hehe. De fikk masse ting gratis, senger, komfyr, kasseroller, de får installert vann og kloakksystem, og moren får en vogn som hun kan selge sandwich å sånt av for å tjene penger til familien sin. Kjempeflott!!! Så livet ser lysere ut for denne lille familien...men hva med alle de andre tusenvis av familiene som lever akkurat som de? Alle de søte barna mine lever et sånt liv, og de har foreløbig ingen vei ut av dette livet. Når deres foreldre lever sånn, er sjansen stor for at de selv får et liv i fattigdom. Ikke alle kan bli med i Fuego Cruzado....

Men det som er så bra, er at nå har folk, kanskje presidenten?, fått et lite innblikk i hverdagen til en liten jente på 9 år som har tatt på seg ansvaret for å forsørge sin mamma og lillesøster. Kanskje kan dette få folk til å se hvilket problem det egentlig er at hun gjør nettopp dette. For det er jo et problem. Hun får ikke nok tid til skolen, hun blir fortere voksen og mister en del av barndommen sin, hun bekymrer seg for ting en niåring ikke burde måtte bekymre seg om, og hun utsetter seg for mange farer. Jeg håper at mange så dette programmet, og at det får de til å tenke seg om neste gang de sier barnet sitt ut for å selge på gata...

Som sagt, jeg gleder meg til å få enda bedre innsikt i denne problematikken, og lære mer om hvordan de jobber i Iquitos! På gjensyn:)

Kinotur

Det er mye billigere å gå på kino i Peru enn i Norge. Og siden jeg elsker å gå på kino, og det gjør Erick også, så gjør vi det ganske ofte:) Har ikke tall på hvor mange filmer vi har sett siden jeg kom til Lima, men det er iallefall mange:p Og her kan dere se litt hvor trivelig vi har det:D

Lille speil på veggen der, hvem er blekest i landet her? Tror det må bli meg ja... :p

Otra vez a la selva!!

Jiiiippi:) Idag kjøpte jeg billetter til Iquitos! Jiha!! På søndag reiser jeg og blir der i hele 15 dager, fantastico sier jeg bare!! Det har ikke vært planen at jeg skulle reise noe særlig i løpet av praksisperioden (ja, for det er jo faktisk derfor jeg er her:p). Planen var å være i Lima og bli godt kjent med deres arbeid her. Men så fant jeg ut at det er jo igrunn gøy å reise, og jeg elsker jo amazonasjungelen, så hvorfor ikke spørre om å ta et par uker i Iquitos og jobbe med educadoren der? Joda, og det var ingen problem. Alle heia på meg, og alle sa ja, så da var jo ikke det noe problem, igjen: fantastico:) Gleeeeder meg!!!:)

Finnes det noe vakrere på denne jord??
Gotta love it<3>

Håp - Hope - Esperanza

Et ord jeg liker...det klinger så fint når man sier det, og når man skriver det. Det har noe positivt over seg, en følelse av at det kommer noe som er bra, kanskje bedre enn det som var før. Det er nesten sånn at man må smile når man sier "håp"...

"So many people are looking to me,
to be strong and to fight but I'm just surviving,
I may be weak but I'm never defeated,
And I'll keep believing" .

Noen ganger kan man kanskje føle at man såvidt overlever. Alle forventer noe fra deg og man kan føle man drukner i alt man har å gjøre. Men da er det så godt å tenke på at det er lov å feile, og lov å være svak. Det er ingen som er sterke hele tiden.

" I may be weak but I'm never defeated...!"

La enfermita

En del uinteressante blogginnlegg her for tida, I know, og beklager for det. Dette er enda et slikt et. Igjen har Stine blitt syk, andre gangen på en uke. Hva skjer med det da?? Jeg som aldri er syk liksom...baah! Det er så utrolig kjedelig å være syk egentlig. I hektiske perioder har jeg avogtil ønsket å bli syk, for å få en liten pause liksom. Men nå når jeg er syk, så har jeg funnet ut at det egentlig bare er skikkelig kjedelig.... Jeg har blitt forkjøla og mistet stemma, det er ihvertfall kjipt, for en snakkesalig jente som meg:p Haha...menmen, jeg overlever nok! Måtte bare syte litt i offentlighet for å syns litt synd på meg selv;)

Jeg runder av med et sitat fra min kjære bror når vi diskuterte litt om jeg snakker mye eller ikke. Funny bror jeg har:p

"Jau, no skal du høre kjære søster.... av og til en sjelden gang når humøret ditt er på topp og gjerne litt til, kan det av og til virke som mine(og andres) ører kan lide litt av og til :-) meeen vi er glad i deg for det ;-) "

-sitat Nils Johan Sæther